Jeg er oppvokst med at 17.mai tilbringes marsjerende i et tog, med instrumentet på armen. Det var oppmøte 06.45 hver 17.mai i 10 år, også holdt vi det gående til kl 17-18 hvert år. Hver bidige 17.mai var det det samme, prøve å holde takten med resten av korpset samtidig som jeg prøvde å spille riktige marsjer, alltid samme marsjer hvert år...
Når jeg endelig sluttet i korpset var det uansett å tilbringe nasjonaldagen på den lokale barneskolen, også på tivoli på kvelden, helt til i år. For årets feiring har virkelig vært noe for seg selv. Bunaden passa ikke, og i år var det ikke sjangs å presse magen sammen for å akkurat klare å presse den på meg, babymagen var hakket for stor. Samtidig virker det som om bekkenet har et hemmelig oppdrag i dette svangerskapet, å holde meg handicappet.
Jeg tok fint imot tilbudet fra familien som ville ha storebror på besøk der, så kunne jeg få en litt roligere nasjonaldag uten stress - og hvilken dag det ble..
Min mann fant ut at han kunne jobbe, og jeg var hjemme alene. Det var vær uten like, sol fra blå himmel med skyer som fløy raskt forbi. Jeg hadde mest lyst til å jobbe i hagen, men siden jeg hadde lovet å ikke gjøre noe ble det bare til at jeg lå i stolen i solen..
Jeg har absolutt ikke gjort noen ting, bortsett fra å lese bøker og sole meg.
Samtidig har også endel av frøene vi sådde tidligere spira.. Små gressløk-tutter stikker opp fra jorden, sammen med sukkerertene i stuevinduet.
Også har vi fått nye leieboere iløpet av de siste dagene, de piper av all lyst når mor og far kommer med mat til dem, og de er strategisk plassert også, akkurat på toppen av huset inni listen, og akkurat over hodet mitt når jeg sitter i solveggen min.
Dagen har vært rolig, uten de store korpsmarsjene, uten overdoser av rødt, hvit og blått, også har jeg fått god mat i form av skalldyr på tampen av kvelden - en perfekt dag.
Ser ikke for meg at neste år blir like rolig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar