Her bor jeg – gasslekasje på kollsnes.

I dag da jeg var ute med søppla hørte jeg en rar lyd. Jeg viste hvilken lyd det var, for jeg har nemlig hørt den før. Under øvelse. Jeg skjønte ikke hvorfor alarmen gikk i dag. Jeg var nesten sikker på at øvelsene gikk utelukkende på mandager..
Da jeg kom inn igjen satt jeg meg ned for å mate lillebror og snakket med mannen om hva som kom til å skje hvis anlegget på kollsnes faktisk hadde gått i luften. Hadde eksplosjonen nådd bort til oss? Hadde barnehagen blitt rammet? Kunne luften vi pustet blitt giftig?
Vi konkluderte med at det var ikke farlig. Denne gang..

Senere skulle jeg på jobb. Alarmen gikk enda da vi gikk for å sette oss i bilen. Nå var den svakere, og vi tenkte ikke så mye over det. Da vi kom rundt svingen så vi flammen. Vi er vant med at det er flammer ofte, men ikke så mye som nå, og ikke med så svart røyk. Vi konkluderte med at det var for mye gass på anlegget. Og det falt oss ikke inn å koble noe som helst når vi så sykebiler i full sirene komme forbi..

Så satt jeg endelig på bussen. Kl 14.57 så vi flere utrykningsfartøy.. Denne gang sivilforsvaret og politi. Mannen bak meg ringte til noen han kjente, det hørtes alvorlig ut det han snakket om, og jeg skjønte med ett at noe var skjedd på kollsnes. 15.00 kom nyheten på radioen. Bussjåføren skrudde opp for å få det med seg. Det var en gasslekasje på kollsnes. Jeg kjente hjerteslagene slo raskere og raskere. For å ikke gå helt i detalj.. Min mann jobber på kollsnes. Vi bor 3 min unna..

Nyhetsreporteren slo opp saken i det vide. Jeg satt igjen med angstfølelse for gutta mine. Var de evakuert? Viste de om dette i det hele tatt? Var det enda mer alvorlig enn reporteren utga det for å være? Kunne det sprenge? Minuttene den bussturen varte etter nyhetsinnslaget var lange! Jeg klarte ikke å tenke på noe annet..

Vel på jobb fikk jeg opp internett på nyhetssidene med en gang.. Og jeg kunne egentlig roe meg kraftig ned når jeg så at faren var avverget, og at det faktisk ikke var så farlig som jeg hadde laget det oppe i hodet mitt. Jeg er redd for gutta mine, det er naturlig, de er familien min, og jeg elsker dem med hele meg.

Les mer om nyheten her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=563212